«Hun er som en evig ladd pistol» har Stella McCarntey sagt. I dag 8. april fyller Vivienne Westwood 80 år.
Den engelske designeren som først ble kjent på tampen av syttitallet for sitt samarbeid med Sex Pistols, slutter ikke å imponere. Hun er en evig aktivist som i en alder av 80 år forsetter å bruke sin design politisk. Westwood ser seg selv først og framst som en aktivist, og at det ble nettopp klesdesign som ble hennes uttrykksform er om ikke tilfeldig også et resultat av miljø og omstendigheter. Det er som bestemor-punk hun ofte blir hyllet for. Men at hun, som selvlært moteskaper, i tiden etter punken klarte å slå seg opp i en konservativ motebransje er mye mer imponerende.
Vivienne Westwood er først og fremst en aktivist – klærne hun lager er kommunikasjon av budskapet. Og i dag er det miljøspørsmål som opptar henne mest. Derfor blir hun oppriktig lei når folk som intervjuer henne vil vite om syttitallet og punken. I fjor uttalte hun til New York Times:
«Siden syttitallet og punken har jeg aksjonert mot krig og for menneskerettigheter. Jeg vil at alle skal forstå at kapitalisme og ondskap henger sammen. Dette formidler jeg gjennom min nettside Climate Revolution website. Og i sosiale medier kler jeg meg opp hver fredag og holder innlegg, og bruker min design for å få folk interesserte i politikk. For, om folk ikke er interessertem hvordan skal vi da kunne redde verden fra korrupsjon og miljøkatastofen?»
Vivenne Westwood ble født April 8, 1941, Glossop, Derbyshire. Hun jobbet først som skolelærer og giftet seg med Derek Westwood i 1962. 3 år senere møtte hun Malcolm McLaren, mannen som skulle endre livet hennes. Hun fant han «fascinerende, belest og verdensvant» siden han hadde vært i USA og forsøkt seg som manager for en rekke band, blandt dem New York Dolls. Vivienne var allerede lei av livet som kone og småbarnsmor skriver Jane Mulvagh i boka “Vivienne Weswood. An Unfashionable Life». Så samme året som hun møtte McLaren skilte hun seg, og flyttet inn med sin nye kjærlighet.
Sammen startet de en designbedrift der han fikk ufolde sin kreativitet og hun sitt anlegg for aktivisme. Malcolm McLaren stod for ideene i starten, og Vivienne Westwood for jobbingen. I 1971 åpnet de butikken Let It Rock i King’s Road. Det ble den første i en rekke av flere; Too Fast To Live Too Young To Die, Sex, Seditionaries og World’s End, som ligger på samme sted i dag, med den ikoniske klokka som går baklengs.
Konfrontasjons-mote var stikkordet – Westwood laget T-skjorter med omvendte krusifikser og hakekors, og dekonstruerte klassiske plagg og tilbehør som ble assosiert med borgerskapet og med porno og fetisjmiljøer. Mest kjent er den hvite musselin-toppen med sikkerhetsnåler, swastika, et omvendt kors og ordet «Destroy» skrevet med store bokstaver – båret av parets første «supermodell»: Sex Pistols-vokalist John Lydon.
Deres evne til å koble mote til opprør og musikk ble snart kopiert av mainstream-motebransjen. Malcolm McLaren har fått ufortjent mye av æren for punk-moten, og etter hvert gikk Vivienne trøtt av både han og av punken.
«Han begynte å kjede meg» sier hun i dokumentarfilmen «Westwood. Punk, icon, activist». Her forteller hun også motvillig at hun er drittlei av mimringen om punk og at selve begrepet mote er utdatert. Og får støtte av sønnen Joseph Corre. I 2016 skapte han avisoverskrifter i London da han valgte å brenne opp samleobjekter fra punk-perioden for en liten formue og uttalte til avisen Mirror at «Punk er bare blitt enda et markedsføringsbegrep for å selge folk ting de ikke trenger og gi dem en illusjon om noe alternativt» – og fikk støtte fra Vivienne som sa folk burde bry seg om viktigere ting enn å mimre om punk, som for eksempel miljøspørsmålene.
Hun mistet fort interessen for hennes og McLarens opprørsmote: «Det vi drev med var overhodet ikke opprør, men en inspirasjon for den etablerte motebransjen, som raskt var ute og kopierte oss» sier hun i dokumentaren «Westwood. Punk, icon, activist». Og legger til at dette var grunnen til at hun selv valgte å ta skrittet inn i den etablerte bransjen slik at hun kunne få sin del av kaka og den anerkjennelsen som andre tjente fett på – og tok all kreditten for.
Mens McLaren i dag kun blir husket for sitt forhold til punken har Westwood i ettertid blomstret som designer og blant annet blitt dekorert med en Order of The British Empire. Aksepten fra den etablerte delen av motebransjen kom sent men godt. Til og med den nå avdøde Pierre Bergé, Yves Saint Laurents mangeårige partner har anerkjent Westwood som en av de største moteskaperne i det 20 århundre, en liten liste befolket med to andre designere: «Sammen med Yves Saint laurent og Jean Paul Gaultier er hun blant de største. Alle andre er ubetydelige» skal han ha sagt, og glemte både Dior og en viss Coco Chanel i iveren etter å hylle Westwood.
Westwood er stadig aktiv som motepersonlighet og aktivist og ivrig i sosiale medier. Og logoen hennes er et juvelbesatt kongelig septer: The Queen of Activism. Så gratulerer med dagen, Vivienne – God Save The Queen!
