Dr. Martens fyller 60, og den gamle rebellen feirer med nye modeller. Ett innslag er det oppdaterte samarbeidet med Sex Pistols, med trykk fra det legendariske bandets nærmest mytiske historie. Jeg elsker docs og jeg liker Pistols. Så hvorfor kjennes ikke dette så bra?
Dr. Martens og jeg går way back, som det heter. Mine første ble kjøpt i 1977: Svarte med gule sømmer, klassiske 8-hull, ikkeno’ tull. Samme året var de med på fotballkamp for første og siste gang, på jobbsøkerintervjuer for minst tre jobber jeg ikke fikk, og i gjørma foran scenen i Reading for å se Thin Lizzy – jeg hadde en seriøs Phil Lynott-crush.
De samme støvlene bar meg gjennom Heathrow to år etter. Jeg husker de var litt glatte der jeg løp gjennom avgangshallen i full fart med en diger kopi av Taj Mahal under armen, og var nær ved å miste flyet til Oslo. Taj Mahal-kopien var en avskjeds presang fra den indiske familien som hadde latt meg okkupere gjesterommet litt for lenge, de ville ikke glemmes. Jeg husker ennå godt hvordan støvlene strammet rundt anklene da jeg snudde meg og vinket for siste gang til han som hadde vært kjæresten min i fire år.
Noen uker senere ble støvlene med på min første skoledag på Westerdals. De knirket ubekvemt der jeg sto ved veggen og kikket på mine nye, dresskledde klassekamerater: ingen hadde boots. Alle hadde stresskoffert. Det gikk i grunnen greit det og.
Og da jeg åtte år senere hadde født min sønn og måtte fraktes i ambulanse sammen med tre andre nybakte mødre fra fødestue til barselavdeling på Ullevål sykehus, var det disse støvlene som stakk fram under morgenkåpen og pelsen der jeg satt lettere euforisk med den lille, innpakkede bylten på armen. Og – nå er den lille bylten voksen og jeg kan sende mine gamle docs til Dr. Martens‘ hvilehjem. Eventuelt bytte dem i en yngre modell. Et par nye i rosa lakk, eller sølv kanskje? Eventuelt et par med The Filth and The Fury-prints.
Det kommer ikke til å skje, samme hva Dr. Martens finner på med sine nylanseringer. Ikke noe galt i å tenke nytt, det føles bare anti-punk å betale flere lapper for et par støvler som er mer blankpusset mote, og mindre filth and fury. Det blir som den gangen på åttitallet da reklamebransjen ble sendt på grafittikurs: stil redusert til mote er dødsdommen for subkultur.
Dealen med street style er at den skal være selvgjort. Så jeg tror heller jeg skal kjøpe korrekturlakk og jazze opp mine gamle docs sjæl. Kanskje rappe et godt gammelt Lydon-sitat som føles bra oppover leggen: “Ever get the feeling you been cheated?”
Tekst: Sissel Hoffengh – Foto: creative commons
