Stilfilmen “Trainspotting” fyller 30

Det er 90-tallets ultimate stilfilm: Danny Boyles kultklassiker “Trainspotting” fyller 30 år.

Fra venstre: Spud, Renton og Begbie alias Ewen Bremner, Ewan McGregor og Robert Carlyle i “Trainspotting” fra 1996.

Filmen hadde premiere 23. februar 1996. Den er i hovedsak spilt inn i Glasgow, og kretser rundt livene til en gruppe heroinmisbrukere i Edinburgh på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Filmen er basert på Irvine Welshs’ roman og tar for seg dystre temaer som rusavhengighet, aids og spedbarnsdød. Med sine surrealistiske bilder, og et ikonisk soundtrack ble den raskt en kultfilm på nittitallet, og – for mange også den definitive stilfilmen.

Klærne i filme n er en stilstudie i seg selv. Kostymedesigner er Rachel Fleming.

Dette er ikke en glorifisering av dopbruk, men snarere en film som balanserer mellom bekmørk humor, brutalitet og tragedier. Samtidig er den en av tiårets mest stil-definerende filmer. Den kom mens den kontroversielle «heroin chic»-trenden herjet i motebildet, en stil som filmen tar helt på kornet. Typisk for heroin chic-trenden var magre kropper, blek hud og en bevisst rufsete fremtoning, en look som ikke bare handlet om gatemote, men pussig nok også slo an innen såkalt high fashion. Selvom looken spilte på androgyne idealer og opprørstrang, elementer som stadig påvirker samtidsmoten, ble den kraftig kritisert for å glamorisere usunne og sykelige idealer.

Rachel Fleming sydde inn vanlige jeans for å få dem trange nok til Rentons garderobe.

For å få den rette eimen av heroin chic, kledde kostymedesigner Rachel Fleming opp skuespillerne i klær hun fant i bruktbutikker. Hun har blant annet fått æren for å ha «oppfunnet» skinny jeans og den undertøysliknende kjolen med tynne spagettistropper, lenge før plaggene dukket opp på catwalken hos Dior og Chloé. I følge Ewen Bremner, som spiller Spud, sydde de inn vanlige jeans for å få dem smale nok for å skape drainpipe-silhuetten vi ser i filmen, og det lenge før Hedi Slimane gjorde det samme for Dior Homme. Så, la oss se nærmere på stilen til filmens seks hovedkarakterer: Renton, Diane, Spud, Begbie, Sick Boy og Tommy.

Mark Rentons look kan oppsummeres som en slags “rebel junkie chic”: fillete skinny jeans, bomberjakke, flanellskjorte knyttet om livet og litt for korte T-skjorter med glorete motiv, barbert hode og Adidas-jakker med tre striper. Rollen ble Ewan McGregors store, internasjonale gjennombrudd, og den ikoniske åpningsmonologen «Choose life …» setter tonen for filmens hovedkonflikt: Å tilpasse seg samfunnets forventninger, eller å avvise dem.

Kelly Macdonald spiller Diane, som både bærer den sexy, glitrende minikjolen som alle nittitallsjenter elsket, og skoleuniform – hun skal tross alt forestille en 15-åring som juger på alderen. Selv om hun ikke er så mye på kamera, er garderoben hennes blitt ikonisk. Kombinert med Justine Frischmann-inspirert frisyre, høyhælte sandaler og sjokkrosa kåpe, kunne hun vært hentet rett fra en H&M-kampanje på nittitallet. Særlig er den korte kjolen med spagettistropper en gjenganger i motebildet.

Spud, spilt av Ewen Bremner, har filmens mest interessante stil, i det den viser motens tilsynelatende evige resirkulering av trender. Dressene hans er en miks av 70talls-disco og 90-talls secondhand-kjøp. Stylet med prangende skjorter med store snipper og solbriller med knallfargede glass, blir resultatet som en skurrete og lurvete symfoni av loppis-Gucci. Det er så en nesten kan lukte møllkulene.

Begbie er klassisk sinna mann: en voldelig psykopat som i filmen blir spilt av Robert Carlyle. Begbie er den eneste i gjengen som ikke er heroinavhengig, tvert imot så forakter han både dopet og de som misbruker det. Hans last er mer akseptabel: alkohol. Kombinert med et tøylesløst og vanskelig temperament, ender det ofte med ekstremvold og fylleslagsmål. Begbie-looken er preppy. Med tettsittende argyle-gensere, bukser med press og blankpussede loafers, Lacoste og Pringle som favorittmerker er han en ulv i fåreklær: en tilsynelatende helt normal fyr, inntil aggressiviteten som ulmer rett under overflaten slår ut i fult monn.

Johnny Lee Miller spiller Sick Boy, gjengens selverklærte fashionista. En selvopptatt pretty boy, som er besatt av Sean Connery og gamle James Bond-filmer. Stilmessig kombinerer han trenchcoats og blazere med det aller meste, fra jeans og T-skjorter, til kamuflasjemønstrede cargobukser og chunky boots, og platinablondt boy band-hår.

Tommy, spilt av Kevin McKidd, er typisk normcore. I starten av filmen er han ikke rusavhengig og fremstår mer veltrent enn de andre. Stilen er dobbel-denim, pannebånd og sporty fritidsklær, funksjonelle plagg som speiler at han har en mer strukturert livsstil enn de andre. Det er blant annet han som tar med seg guttegjengen ut på turer i marka. Etter hvert som også han trekkes inn i rusmiljøet, blir stilen mer og mer lurvete og det skjer fort, til han til slutt smittes av HIV.

Kanskje ikke akkurat kostymedrama, men “Trainspotting” er en film som tar samtidsmoten på kornet. Her Sick Boy, Renton, Tommy og Spud på tur i marka.

Mulig er det litt vel drøyt å omtale Trainspotting som et “kostymedrama”, men motemessig har stilen fra filmen blitt resirkulert ofte, noen av dem med tilsynelatende evig liv, særlig innen herremote.