Vi har sett det på catwalken, på den røde løperen og over hele sosiale medier: Goth er tilbake. Den mørke estetikken, født ut av 1980-tallets motkultur, har igjen funnet veien inn i populærkulturen i takt med Y2K-stilens tilbakekomst og populariteten til Netflix-serien “Wednesday“. Også i New York var stilen tydelig til stede på den røde løperen under høstens MTVs VMA 2025, der en rekke profilerte gjester – blant dem Ashlee Simpson, Lola Young og flere andre – stilte i gotisk inspirerte antrekk. Og akkurat nå strømmes Guillermo del Toros tolkning av Mary Shelleys “Frankenstein” på Netflix, med en skuespillerinne med det kanskje mest passende navnet av alle – Mia Goth – i rollen som Elizabeth Lavrenza, den gale vitenskapsmannens store kjærlighet.
Resirkulering av stil er vi blitt vant til. Men denne gangen føles det mindre som nostalgi – og mer som et speil av tidsånden. Mens kriger raser, demokratier vakler, og global angst og depresjon har økt med 25 prosent ifølge Verdens helseorganisasjon, kler stadig flere seg i svart for å uttrykke noe mer enn stil. På sosiale medier diskuteres det heftig om goth er politisk – og i så fall på hvilken måte. Men var goth egentlig politisk til å begynne med? For å forstå røttene og relevansen snakket vi med to stemmer som var en del av gothmiljøet fra starten: de engelske forfatterne Cathi Unsworth og Joolz Denby.
«Selvfølgelig var det politisk», sier Cathi Unsworth.
“Ingen form for kunst eksisterer i et vakuum. Alt er en reaksjon på tiden det blir skapt i. Selv når det ikke er åpenbart politisk, sier det alltid noe om verden, sier den britiske forfatteren Cathi Unsworth.
I boka Season of the Witch: The Book of Goth gir hun et imponerende overblikk over musikken, konteksten og arven etter goth. Her undersøker hun hvordan bevegelsen ble formet av 1980-tallets politiske klima.
“Det jeg kaller goth, ble født ut av punken, men har aldri fått samme kulturelle status. I stedet har det blitt misforstått, latterliggjort og hånet,” sier Unsworth.
“Hvorfor ble goth så misforstått?”
“Fordi det var litterært og kjønnsflytende. For meg og mange av vennene mine var det et fristed – vi som ikke passet inn på skolen fordi vi hadde «feil» hudfarge, var nevrodivergente eller homofile. På åttitallet var ikke det noe man møtte mye sympati for – verken fra lærere eller medelever. Vi var de som gjemte oss i formingsrommet mens de «normale» drev med sport,” forteller hun til Styletalk.
Det er en form for latterliggjøring som også nyere subkulturer kjenner til, særlig de som tematiserer kjønn, mobbing og mental helse.
“Mange av bandene og artistene jeg skriver om, avviser fremdeles betegnelsen «goth», noe yngre goths jeg møter på bokturnéer synes er helt uforståelig. Men boka kartlegger historien, de geografiske og estetiske forskjellene mellom bandene, og det de representerte for vår generasjon,” sier Unsworth, som i mange år også jobbet som musikkjournalist i Sounds, Melody Maker, Mojo og Uncut. I Season of the Witch analyserer hun de politiske og kulturelle strømningene mellom 1979 og 1990 – Thatcher-årene i Storbritannia.
«Jeg var elleve år, på vei ut av barneskolen, da jeg ble goth, påvirket av John Peel, Top of the Pops og musikkpressen som den gang var enorm. Senere gikk jeg på kunstskole og begynte å skrive for musikkmagasinet Sounds. Jeg tror den mest originale musikken ble skapt da – kanskje fordi det var mine formative år, og musikken betydde alt for oss som følte oss utenfor.» sier hun.
Selv fant den unge Cathi Unsworth sine forbilder blant datidens mest kompromissløse, kvinnelige skribenter.
«Mine viktigste rollemodeller var de modigste og mest politiske: Joolz Denby og hennes amerikanske motstykke Lydia Lunch. Jeg har sett dem trollbinde en gjeng bråkete punkere, med kun retorikk. De var som dronning Boudicca for meg – tatoverte, flammende krigsgudinner, væpnet med språk og karisma. Hadde noen den gangen nevnt at jeg en dag skulle kunne kalle dem kollegaer, hadde jeg bare måpt. Det er takk være dem ble jeg selv forfatter» sier Cathy Unsworth.
Når det gjelder musikken nevner hun i fleng eksempler på sosialt engasjement i tidlig goth-musikk.
«Nightshift av Siouxsie and the Banshees fanger stemningen under Yorkshire Ripper-årene, da politiet virket ute av stand til å stoppe drapene. Og Heartland av The Sisters of Mercy forutså nærmest gruvearbeiderstreiken i 1984–85, sett fra hjertet av kullindustrien» sier hun. Og minner samtidig om at mange band var eksplisitt politiske og sto i direkte opposisjon til Thatcher og Reagan:
«Ja, band som UK Decay, The Mob, Theatre of Hate og Southern Death Cult, og flere som vokste ut av anarkopunk- og squattermiljøet rundt kollektivet Crass.» sier hun. Når det gjelder selve klesstilen, er det mange som har opplevd å bli trakassert for å være goth. Av ulike grunner er det en stil som provoserer.
«Vi poserte kanskje på gravlunder og leste Rimbaud, men av natur var vi politiske. Vi måtte være det. Mange goths har opplevd vold og hat» sier Unsworth, og viser til det mest brutale eksemplet: mordet på Sophie Lancaster i 2007. Sophie Lancaster var bare 20 år da hun ble drept av en gruppe tenåringer, kun fordi hun kledde seg som goth. Hun ble et symbol på intoleranse mot annerledeshet, og historien lever fortsatt på nettet; i foraer som Reddit, der en bruker skrev om tiden da Lancaster ble drept: «Jeg husker hvor utrolig konformistisk 2000-tallet var. Å skille seg ut, ha utradisjonelle interesser eller stil, var rett og slett ikke greit.»
«Guttene lo mens de hoppet opp og ned på hodet hennes, og etterpå lo de i retten,» sier Unsworth og legger til:
«Bare det å være goth er et politisk utsagn i seg selv – en slags metaforisk rustning. Glamourøs, ja, men fortsatt rustning» sier Cathi Unsworth til Styletalk.
«Er goth politisk? Jeg gir egentlig ganske F» sier Joolz Denby.
Forfatter, poet og kunstner Joolz Denby er en av postpunk-æraens mest markante stemmer. Hun synes, for å sitere direkte at «hele debatten er idiotisk».
«Noen goths var politiske, noen var det ikke – akkurat som folk flest. Denne idéen om et binært skille er en moderne oppfinnelse. Konflikt selger, og sosiale medier lever av å polarisere» sier hun til Styletalk.
«Spørsmålet om goth er politisk er helt meningsløst. Jeg er 70 år, en OG (original goth, red.anm), og jeg har gitt F for lenge siden. Vi som plukket opp stilen i starten var ikke interessert i å følge konservative stilnormer, eller andre normer samfunnet legger opp til. Vi kjøpte ikke klærne våre på Amazon, vi sydde dem selv. Bare det å kle seg slik på 1980-tallet var en sosial protest, et ungdomsopprør» sier Denby. Hun mener dagens debatt speiler en større samfunnsutvikling der debatter kveles av polarisering og kommersielle krefter rår.
«Polariseringen vi ser, er skapt av milliardærer som tjener på å sette folk opp mot hverandre og skape distraksjoner. Jeg avviser alt sammen» sier hun, og legger til at folk får velge selv.
«Du kan være politisk og goth – jeg har vært sosialist hele livet – eller du kan være uinteressert i politikk og fortsatt være goth. Selv kan jeg ikke fatte at folk velger å være upolitiske, men ok, det er deres valg».
Share this:
Discover more from Styletalkmagazine
Subscribe to get the latest posts sent to your email.