Nils-Christian Ihlen-Hansen, designer og tidligere moteskolelektor er mannen som fikk moteskolen Esmod til Oslo i 1989. Få nordmenn har satt et så solid fotavtrykk i internasjonal motebransje, og vi i Styletalk inviterte oss hjem til han for å høre hans fantastiske historie og ikke minst, få et blikk i hans unike hjem. Det er en samler vi møter. Leiligheten på Torshov i Oslo er som et smykkeskrin skjult inne i en moderne boligblokk. Rommene er fylt med kunst, antikviteter og arvegods, bilder og gjenstander fra Nils-Christians mange reiser og arbeidsopphold i utlandet.
Han er utdannet ved Chambre Syndicale de la Couture i Paris, og har brukt store deler av livet til å reise verden rundt og undervise i fransk couture i Kina, Libanon, Brasil og Dubai. Nylig fylte han 78 år, og er en av få som har undervist så lenge.
“Jeg jobbet i Thailand i 10 år og hadde egen leilighet der. Senere har jeg reist tilbake hvert år til eksamen. I Beirut jobbet jeg i 5 år og lærte blant annet Elie Saab drapering.”
En som er blitt en god venn er den kinesiske motedesigneren Guo Pei. Hun er en av Kinas mest berømte haute couture-designere og kvinnen bak Rihannas meget omtalte, gule kjole med langt slep, som hun bar på Met Galaen i New York i 2015.
“Guo Pei ble jeg godt kjent med mens jeg underviste i Kina fra 2013 til 2019, og hun er blitt en god venn” sier Nils-Christian og viser noen av skjortene han har fått og kjøpt av henne.
I sin lange karriere har Nils-Christian jobbet for Pierre Cardin, som revolusjonerte kvinnemoten med masseproduksjon alt i 1959. Han har vært modellørassistent for Jean Patou der både Marc Bohan, Karl Lagerfeld og Jean Paul Gaultier også har arbeidet. En stund var han designassistent for Guy Laroches herrekolleksjoner og jobbet som printdesigner for Yves Saint Laurent. Og som selvstendig designer har han delt modellør med Thierry Mugler, Romeo Gigli og Claude Montana. Og, han er utdannet buntmaker.
Eventyret startet i 1944, da han ble født, som enegget tvilling. Tvillingbroren ble født med Downs syndrom, Nils-Christian med nedsatt hørsel. Han hører ca. 30 prosent med høreapparat. Ellers går det i tegnespråk og å lese på munnen. Oppveksten på Grefsen beskriver han som lykkelig, han var et annerledes barn som elsket å tegne og senere også å sy dukkeklær. Han lærte å strikke og likte å kle seg i egendesignede antrekk. Lærerne spurte han ofte hva han skulle bli når han ble stor.
” Verdensberømt” svarte jeg, smiler Nils-Christian. Døvheten holdt han aldri tilbake fra å våge å kaste seg ut i det ukjente, søke spenning og prøve nye ting.
“Jeg ble nærmest sparket ut for å delta på aktiviteter av mine foreldre. Musikalsk barnehage, ballett, teater. Og Svaes danseskole!”
Premierløytnant Svaes danseskole holdt til i Drammensveien 20 er beskrevet i Lars Saabye Christensens roman «Halvbroren»: «Luften i heisen var så tung av parfyme og hårkrem at den knapt kom seg opp gjennom etasjene.
“Der gikk jeg i mange år. Helga Svae lærte oss skikk og bruk. Aldri brune sko etter klokken 18.00. Og aldri tweedjakke til kvelds.”
I 1966 var han ferdig på Kunst- og håndverksskolen i Oslo og flyttet til Paris for å begynne på Chambre Syndicale de la Couture. Fransk hadde han lært på friundervisningen i Oslo. Tøft for en med nedsatt hørsel, men han skjønte tidlig at ingen ting kommer gratis her i livet. Og spesielt ikke på det franske moteinstituttet.
“Der gikk det mer i chic og bruk, og var enda strengere” smiler han.
Han har en egen stil, er åpen, inkluderende, blid og kunnskapsrik, og har massevis av humor. Men faglig er han superdisiplinert. På det franske moteinstituttet hadde de nemlig oppskriften for den som ville opp og fram i motebransjen, og den var enkel:
“Jobbe jobbe jobbe. Skal du være best, må du jobbe” sier Nils-Christian, men legger til at det beste rådet han fikk når han skulle ut i verden å starte business, det fikk han av faren som selv hadde tilbrakt mange år i Frankrike.
“Pappa sa: Nå må du se kundene dine i øynene. Er det ingen diamanter i øynene deres kan du bare glemme dem.” Det rådet fulgte jeg, øyekontakt er viktig.”
Når Styletalk kommer på besøk har han fått besøk av sin gode venninne Solveig. De har kjent hverandre fra ungdomstiden i Paris, da hun jobbet som modell og hudpleier, Nils-Christian som designer og modellør.
Sammen med sin gode venninne Solveig Nielsen.
“Hun var rålekker altså, fy faen” smiler Nils-Christian.
“Du var ikke så ille du heller” smiler Solveig tilbake.
“Det ble mange sene kvelder, og vi røykte og drakk som faen. Men vi var også de som kom på jobb først på morgenen og gikk hjem sist om kveldene, selv når vi hadde vært ute og ranglet. Derfor har det også gått oss bra” sier han.
Solveig viser fram noen av de vakre kjolene Nils-Christian har sydd til henne.
“Jeg brukte den samme modelløren som Thierry Mugler, Montana og Gigli. En armener, veldig dyktig. På det verste produserte jeg 20 kolleksjoner i året” sier han og ler av Styletalks forskrekkede uttrykk.
“Oui oui – vingt collections. Helt uten kokain. Bare kaffe og sigaretter!”
Solveig drømte om å bli skuespiller, og hadde også roller i flere franske filmer. Og så gikk hun visninger for de store motehusene. Lønnen var 750 franc i måneden, hos Dior 800 franc.
“Det var jo ikke til å leve av. Men det tøffeste var å holde vekten. Dietten besto av hardkokte egg med fransk sennep. Og grønne epler. I ukevis” sier Solveig som husker at hun var sulten bestandig.
“Man ble hardhudet. Jeg husker en som pekte på meg og sa: «Hun tjukka der kan vi ikke bruke. Ned tre kilo innen mandag!» Og – jeg gikk ned tre kiloene jeg. Men sånt var fælt.”
Nils-Christian nikker.
“Da jeg jobbet hos Pierre Cardin fikk mannekengene beskjed om å hvile bena sine. Så kokte de grøt og la håndklær i grøten og surret dem deretter rundt bena for at de skulle bli tynnere. Og så tapet de puppene for at de skulle se ut som om de sto rett ut. Det er et tøft yrke.”
Vi får en liten omvisning i leiligheten, og alt har sin historie, enten det er de tykke håndvevde silkegardinene fra Marokko, det hundre år gamle skatollet, Buddha-statuen fra Thailand og maleriene fra Mexico som han kjøpte da han underviste i Brasil.
“Kjenn på gardinene, de er foret slik at de er tykke og faller slik de skal. Det som er viktig for meg er rundingene i alle gardinene” sier Nils-Christian og legger til: “Det skal være bevegelse, store klassiske former.”
Nils-Christian er en samler, og det bærer hjemmet hans preg av. Arvegods og antikviteter har fått plass i bokhyllen, mens bøkene ligger i kjelleren. Den blå og hvite urnen er en Ming-vase.
“Dette møblementet er bryllupsgave til mine besteforeldre fra 1907, ekte mahogni, som ble laget på Hamar siden bestefar var derfra. Stolene har jeg trukket om i grønn thaisilke. Og så har vi en antikk venetiansk lampe mens noe av sølvet er kjøpt fra en armensk sølvsmed i Libanon mens resten er russisk. Krystallskålen er fra Lalique. Noe mer du vil vite?”
Han har lagt bøkene i kjelleren og valgt å fylle hyllene med ting. Blant dem er en vakker blå og hvit Ming-vase. Og så er det hundebilder.
– Jeg har hatt fire hunder, den ene fikk jeg av Brigitte Bardot. Og – der er bryllupsbildet til Joe og meg. Vi ble kjent for 32 år siden og giftet oss i 2003. Det har vært solskinnsdager og lyn og torden, to kulturer som møtes, thai, kinesisk og norsk.
Til venstre: sammen med ektemannen Joe. I midten: selv bamsen har strasshalsbånd. Til høyre: miniatyrhunder som minner om hundene han selv har hatt.
Soveværelset har seng fra Singapore og et stort sølvrevsteppe. Vinduene er delvis dekket av indiske silkegardiner. Nils-Christian viser samtidig mange av de praktfulle plaggene han har samlet opp gjennom årene: perlebroderte kaftaner, smokingjakker og en parkas med broderte leoparder.
Han viser vei, ut i entreen der flere glassmontre står på rekke og rad fylt med flakonger og små miniatyrer.
Til venstre: konkubine-skulpturer. Til høyre: antikke parfymeflasker og porselen.
“Det er konkubinene mine. Jeg elsker det ordet” smiler Nils-Christian.
“På veggen er mine gamle tegninger. Og en gammel Gustav Klimt, den østerrikske modernisten. Det er Salome med Johannes hode. Den fikk jeg av en god venn i paris etter at vi hadde tilbrakt en natt sammen. Den kom dagen etter levert på døren, med håndskrevet kort: «Tusen takk for en herlig natt» smiler han.
Til venstre: Klimt-bildet er gave fra en venn. Til høyre: Nils-Christians tegning.
På gjesteværelset går det i sebramønster, og vegger som er dekket av blant annet Nils-Christians egne tegninger. I et hjørne står bysten hans med mumiedrapering. Innenfor ligger arbeidsværelset, der veggene er dekket av hans egne tegninger og bilder.
Veggene i gjesteværelset og på arbeidsrommet er prudet med Nils-Christians egne bilder og tegninger.
“Der er mine gamle tegninger fra Kunst og håndverksskolen. Og så er det meg da jeg gikk ut av Chambre Syndicale i 1967. Jeg skal love deg at jeg var omsvermet!”
Hva synes han så om dagens motebransje? Han er ikke udelt imponert, og hevder at den gamle franske haute couturen døde med Yves Saint Laurent.
“Tidligere var moten elitistisk og forbeholdt de få. Men i dag handler det mer enn klær, det er et fenomen som omfatter både det kulturelle, politiske, økonomiske og sosiokulturelle. Klærne sier noe om hvem du er og hva du står for, uansett alder, kjønn og hudfarge. Det handler om mangfold, og passer godt inn i vår tid.”
