Visningen på Versailles ble et gjennombrudd for svarte modeller på catwalken.

Dette er dagen for viktig motehistorie. For 45 år siden i dag gjorde nemlig amerikanske modeller og designere en historisk visning på slottet Versailles i Paris. Motevisningen var en vennskapsvisning mellom USA og Frankrike der 5 franske og 5 amerikanske motehus skulle vise kreasjoner for et spesielt invitert publikum. Billettintektene gikk til et veldedig formål. Visningen skulle vise seg å bli en dramatisk affære på mange vis, men det ingen hadde ventet var at franskmennene skulle bli fullstendig parkert av den amerikanske troppen.

Amerikansk mote hadde ikke noe stort navn på syttitallet, da alt som smakte av stil og luksus skulle være fransk. Og til visningen på Versailles stilte Paris opp med A-laget av franske moteskapere: Yves Saint Laurent, Pierre Cardin, Christian Dior, Hubert de Givenchy og Emaunel Ungaro. Det amerikanske laget stilte med Oscar de la Renta, Bill Blass, Halston, Stephen Burrows og Anne Klein – som hadde med seg sin unge assistent Donna Karan. Blant de celebre gjestene var prinsesse Grace av Monaco og popkunstner Andy Warhol og Marie-Hélene de Rothschild og Liza Minnelli.

Modellene Bethann Hardison, Pat Cleveland, Billie Blair, Amina Warsuma, Norma Jean Darden, Charlene Dash, Barbara Jackson, Alva Chinn, Ramona Saunders, China Machado og Jennifer Brice kom inn på catwalken som et friskt pust av en ny verden. Her var ingen stive klassiske poseringer, men bevegelse og dans på catwalken. De franske mesterne virket stive og konservative ved siden av.

I dag er det langt flere mørke modeller å se på catwalken, ikke minst var det tydelig under Oslo Runway i høst. Men ifølge modellveteran Bethann Hardison som gikk på visningen i Versailles i 1973 lever rasismen stadig i beste velgående i den internasjonale delen av bransjen. For noen år siden startet hun «Balance Diversity» – et samarbeid med profilerte ikke-hvite modeller for å sette søkelys på rasismen i bransjen, og samtidig oppfordre flere designere og byråer til å caste flere mørke modeller. På hver casting pushet hun ikke-hvite modeller, men opplevde at de fikk langt færre oppdrag og mye lavere honorar enn de hvite. Hun har også opplevd at castingagenter spesifikt har forlangt å få «kun hvite modeller».

Så hva er problemet? Ifølge Bethann er svaret delt. Noe skyldes frykt, noe lav bevissthet. Designerne skal tjene penger og i kampen om gamle kunder velger å overse muligheten til å nå nye. I tillegg er det lite snakk om rasisme i bransjen fordi det er upopulært. I 2013 skrev hun et brev til arrangørene av de store moteukene i New York, London, Paris og Milano med følgende beskjed: «Jeg tror egentlig ikke at hver og en av dere er rasister. Men samme hva slags intensjoner dere har med castingen, er resultatet rasistisk.»
I Deborah Riley Drapers film «Versailles ’73: American Runway Revolution» er flere av designerne og modellene som deltok på den legendariske visningen i 1973 med.  Er du interessert i mote er filmen absolutt et must. Ikke minst fordi den er en viktig påminnelse om at rasismen som mange fortsatt opplever burde være fullstendig parkert.

 

To our English readers:

45 years ago, today American models and designers made fashion history – in Paris of all places

The runway show went down in history as “The Battle of Versailles”. Above all it was a breakthrough for models of colour.

The runway show became legendary after the American designers managed to beat the French at their own game. 45 years ago, no one talked about American design. Everything fashionable was reputably French. So, when France invited the Americans to take part in a charity charity fashion event that would be staged like a duel between designers from each country, noone expected the Americans to stand a chance against the French masters.

Each country picked 5 top designers to show their couture in the magnificent halls of Versailles. The French lineup was impressive: Yves Saint Laurent, Pierre Cardin, Christian Dior, Hubert de Givenchy and Emanuel Ungaro – crème de la crème of Parisian chic. They were matched against the American troupe consisting of Oscar de la Renta, Bill Blass, Halston, Stephen Burrows and Anne Klein – who brought along her assistant, a young unknown by the name of Donna Karan. Among the celebs who attended were princess Grace, pop artist Andy Warhol, Marie-Hélène de Rothschild and Liza Minnelli.
The show was what legends are made of. With a much lower budget than the French and poor rehearsal locations – a freezingly cold Versailles – the Americans had a hard time getting their show choro together. But after much drama where among others Halston threatened to leave, they managed with the pure spirit of the young, ambitious models to get their act together.

The show is beyond all a tribute to models, maybe more than fashion and clothes. Bethann Hardison, Pat Cleveland, Billie Blair, Amina Warsuma, Norma Jean Darden, Charlene Dash, Barbara Jackson, Alva Chinn, Ramona Saunders, China Machado and Jennifer Brice – gorgeous girls of every ethnicity of New York graced the runway totally blew the audience away. Compared to the American youthful rebellion the French regime of strict couture seemed outdated and bland. The people in the audience have later said that they instantly knew they were witnesses to a runway revolution.
Today, models of colour are making their mark in fashion in ways that were unimaginable in the sixties and seventies. But veteran Bethann Hardison who walked the walk in 1973 claims that racism is alive and well on the runway still today. Some years ago, she started “Balance diversity” (http://balancediversity.com/) to generate awareness of racism in fashion and encourage more casting agents to hire more diverse model lineups. She says she have known casting agents ask specifically for “white models only”.

So, what is the problem? According to Bethann it’s part fear and part not being aware. Designers are reluctant to do anything that could possibly affect business and talking about racism is not a popular topic. In 2013 she wrote a letter to all the hosts of the big international fashion weeks in New York, London, Paris and Milan saying:
“I don’t think each and everyone of you are racist. But no matter the intentions with your casting the result is racist.”

In Deborah Riley Draper’s excellent documentary “Versailles ’73: American Runway Revolution” many of the original participants from the 1973 speak about the impact that show had, both on themselves and on the business at large. For anyone interested in fashion it’s a must, if only to remind ourselves how passé discrimination is.