Svart. Dramatisk. Nakne skjeletter, gotiske referanser og en kompromissløs estetikk. Tatoveringskunstner og billedkunstner Jannicke Wiese-Hansen har i flere tiår vært med på å forme noen av de mest ikoniske visuelle uttrykkene i norsk svartmetall. Akkurat nå er hun aktuell med verk på Tons of Rocks kunstutstilling Tons of Art i Oslo.
Styletalk møtte henne under Inferno-festivalen tidligere i år for en prat om personlig stil, estetikk og fascinasjonen for det mørke. Med grønskjær i det lange håret og armene dekket av fantastiske tatoveringer, ser hun ut som om en moderne vikingdronning.
– Når fikk du egentlig sansen for det mørke og makabre?
– Det startet med at jeg ble mobbet på barneskolen, forteller hun.
Klærne ble en rustning
Fascinasjonen for mørket og døden kom tidlig. Moren jobbet ved Naturhistorisk museum i Bergen, og som barn fikk Jannicke utforske samlingene av skjeletter, hodeskaller og naturhistoriske objekter. Der ble døden presentert som noe konkret og håndgripelig, og nettopp det vekket nysgjerrigheten.
– Jeg tror jeg aldri lærte å se på skjeletter og skaller som groteske eller skumle. Det var bare noe helt naturlig, sier hun.
Samtidig vokste interessen for fantasy, rollespill, historie og vikinger frem. Interessen bidro til å sette preg på klesstilen hennes, men stilen ble også et vern mot mobbingen som hun opplevde gjennom store deler av barndommen.
– Jeg hadde masse komplekser for utseendet, og ble mobbet for å være tjukk, sier hun, og forteller at mobbingen var nærmest uutholdelig.
– Til slutt var det såpass ille at jeg ble kvalm og kastet opp bare jeg så skolebygningen og måtte gå hjem. Da kom sosiallæreren på banen og lurte på om noe var galt hjemme, liksom. Typisk. Men det var jo på skolen at alt var galt. Mamma visste ingenting, hun var alenemor, og jeg sa aldri noe til henne om det som skjedde, sier Jannicke.
Hun smiler litt når hun ser tilbake på gamle bilder av seg selv. Ironien er at hun slett ikke var tjukk.
– Når jeg ser på bilder nå, så var jeg ikke tjukk i det hele tatt. Det er det mest ironiske av alt.
Forvandlingen
I starten av tenårene var hun en åttitalls-kid som hørte på popmusikk, og kledde seg i datidens mote. Men, mobbingen gjorde vondt. En dag fikk hun låne noen svarte klær av en venninne. Da skjedde det noe.
– Hun var litt sånn Siouxsie and the Banshees-goth-punker, og jeg fikk prøve et par tights hun hadde. Mens jeg sto og så på meg selv i speilet, kom faren hennes ned trappen og sa: «Jammen, den var skikkelig slankende på deg» minnes hun.
Slike ord, ofte sagt av en voksen person i et ubetenktsomt øyeblikk kan sette spor hos en usikker ungdom. Etter dette kledde Jannicke seg konsekvent i svart, gjerne pyntet med med nagler og røffe elementer fra heavy metal-kulturen. Resultatet var en stilen som fungerte som en rustning og buffer mellom henne og resten av verden.
– Hvis noen gjorde narr av meg da, så var det på grunn av klærne. Ikke på grunn av meg. Det var viktig for selvfølelsen, sier hun.
Også popmusikken ble byttet ut med tyngre saker.
– To av mine beste venner hadde oppdaget Mötley Crüe og Maiden. Jeg hoppet rett fra pop til Anthrax. Så gikk det raskt videre til Kreator og Metallica, sier hun, og forteller at selvtilliten kom for alvor etter 9. klasse, da hun tilbrakte ett år hos faren sin i USA og gikk på high school i Anacortes nord for Seattle. Å komme utenfra, med muligheten til å begynne på nytt, føltes befriende.
– Nå var det riktignok rivalisering på skolen mellom såkalte stoners og jocks. Men ikke mobbing. Jeg var en outsider, og folk lurte bare på om stilen min var moten hjemme i Norge. Så jeg fikk venner fra mange forskjellige miljøer, sier hun.
Som enhjørninger
Etter året i USA var hun tilbake i Bergen. På slutten av 1980-tallet var det ikke mange jenter som var en del av metalmiljøet der.
– Vi var tre jenter som likte thrash metal, og senere black metal i byen. Vi var visst som enhjørninger, smiler hun.
– Gutta hadde omtrent aldri truffet jenter som likte metal, så vi ble fort en naturlig del av gjengen. Miljøet var veldig inkluderende.
I tillegg til ekstrem lyd og provoserende tekster, var miljøet preget av en sterk interesse for historie, litteratur, kunst og mytologi. Vsuelt og innholdsmessig utforsket utøverne forholdet mellom religion, natur, døden og eksistensielle spørsmål, mens estetikken hentet inspirasjon fra norrøn kulturarv, middelalder, gotikk og folketro. En stil som Jannicke har videreført i egen kunst, som bildene under.
– Det fremstår som en litterært og historisk bevisst subkultur?
– Det er i hvert fall veldig mange intellektuelle som er en del av miljøet, sier Jannicke.
– Kanskje er det litt mer dybde og poesi, og noe mindre hard festing enn i for eksempel det amerikanske thrash metal-miljøet. Man har vært opptatt av litteratur, kunst og historiske referanser.
– Sånn sett høres det nesten ut som om den har litt til felles med goth?
– Ja, det er mange likheter mellom goth og black metal. Men jeg tenker at norsk black metal er en naken, rå og primitiv utgave av goth. Man har samme tilnærming, men det høres og ser helt forskjellig ut. Og norsk black metal er helt spesiell.
Hud og grafisk design
Samtidig med musikkinteressen, vokste Jannickes interesse for tatovering. Hun gikk i lære hos det som den gang var Bergens eneste tattoostudio, Let’s Buzz. Samtidig designet hun logoer og illustrerte plateomslag for flere av artistene som skulle komme til å gjøre norsk black metal verdenskjent. Den første logoen hun laget, var til bandet Immortal, på oppdrag fra Demonaz, alias Harald Nævdal. Etter det fulgte demo-logoen og to plateomslag for Varg Vikernes’ Burzum, samt logoer for Enslaved, Ancient, Orcustus og Gaahls Wyrd. Hun tegnet også coveret til Satyricons debutalbum “Dark Medieval Times”.
– Jeg hadde ingen formell kunstutdannelse den gangen, og har det fortsatt ikke. Jeg kom meg aldri på kunstskole, for å være ærlig. Det var rett og slett for gøy å tatovere!
Et myteomspunnet miljø
På 1990-tallet ble norsk black metal kjent langt utenfor landets grenser, men også preget av flere tragiske hendelser, som kirkebranner og drap. Selv var Jannicke i slutten av tenårene da alt dette skjedde. Hun og miljøet visste om mye av det som foregikk, men å gå til politiet var utenkelig. Ingen ville være tyster.
– Mange leste Madame Blavatsky og Aleister Crowley, var opptatte av voodoo. Vi befant oss i en dyp, mørk boble, sier hun.
Tragediene har bidratt til å bygge myter rundt norsk black metal, men det er både urettferdig og for enkelt å redusere et helt musikk- og kunstmiljø til disse hendelsene. Ifølge fans verden over er særlig den norske varianten av black metal noe helt spesielt. Jannicke tror mye handler om det som er unikt med Norge, som også er det hun selv gjerne lar seg inspirere av.
– Kontakten med naturen, historien vår, det norrøne, nikker hun.
Ikonisk kunstner
Til tross for at Jannicke har laget logoer og plateomslag (bildene under) for flere av de mest kjente black metal-bandene, har hun aldri vært den som har stått fremst for å skryte av det.
– Nei, jeg gikk ikke akkurat rundt og sa: «Det der har jeg laget». Da for eksempel Burzum-coveret ble ikonisk, føltes det nesten som skryt å skulle «eie» det, sier hun.
At hun alene er hjernen bak norsk black metals visuelle uttrykk, er hun ikke helt enig i.
– Jeg skal ikke ta kreditten for det, jeg er en av mange. Ikke alle har stått tydelig frem, som for eksempel superdyktige Tania Stene, som ikke er så glad i oppmerksomhet. Og belgiske Christophe Szpajdel, han har gjort utrolig mange logoer og er like aktuell i dag.
Tatoveringer, plateomslag og logodesign
I dag driver Jannicke tatoveringsstudioet Nidhogg sammen med Annlaug Maria Tolo. De holder til i et hus fra 1705 på Bryggen i Bergen. Hit kommer kunder fra hele verden, godt over halvparten av de som vil ha Jannickes “signatur” på huden kommer fra utlandet. De vil gjerne ha noe i tråd med den norrønt inspirerte stilen hun er kjent for.
Men, vi lever i en tid der symboler og estetikk er blitt mer komplisert, av og til også politisk ladet, og det er lett å feiltolke.
– For eksempel har jeg lurt litt på hva som vil skje i dag om jeg kommer til USA med denne armen, sier hun og bretter opp ermet.
Tatoveringen dekker hele venstrearmen og er inspirert av haida-kunst fra urfolkene på Nord-Amerikas nordvestkyst.
– På 90-tallet var dette en tribute-arm til den fantastiske kunsten til indianerne. Men i dag er ting blitt mye mer kompliserte i forhold til såkalt kulturell appropriasjon.
Rockestjerner og tatoveringer
Ofte er det store og personlige hendelser folk ønsker å markere med en tatovering. Kjærlighet og hat er populært å markere direkte på huden, men også blant de tatoveringene man fort kan komme til å angre.
– Jeg har faktisk tatovert bort gifteringen til Tommy Lee, sier Jannicke.
Den tidligere Mötley Crüe-trommisens ekteskap med Pamela Anderson var et av 90-tallets mest omtalte forhold. Da de giftet seg i 1995 hadde de valgt å tatovere på seg gifteringer framfor å bruke tradisjonelle smykker. Paret ble senere skilt, og Jannicke jobbet i et tattoostudio i Austin i Texas da Tommy Lee en dag kom inn, sammen med bandkompisen Nikki Sixx, og ba om å få fjernet den tatoverte gifteringen.
– Jeg husker at de var veldig hyggelige og at jeg også tatoverte flere ting på Tommy Lee, sier Jannicke
Senere så hun Tommy Lee på scenen under en konsert, at han løftet hånden mot storskjermen og ropte: «Finally free!»
– Det var helt surrealistisk, ler hun.
Fra kirkebrann til dronningland
I dag henger norsk black metal på museum. Platecovere stilles ut, og estetikken analyseres av kunsthistorikere og kulturforskere. Jannicke har selv hatt separatutstillinger med billedkunsten sin, og har blant annet designet minnemynter for den britiske øya Isle of Man. Oppdraget kom via Samlerhuset og måtte formelt godkjennes av Buckingham Palace.
– Hvem var enklest å gjøre til lags, Varg Vikernes eller Buckingham Palace?
– Omtrent like krevende, smiler hun, og spøker med at en fremtidig selvbiografi burde hete: “Fra kirkebrann til dronningland”.
Men hva skjer når motkultur blir institusjon og sosialt anerkjent? Mister den noe av kraften sin?
– Nei, det tror jeg ikke. Noen vil alltid holde det de driver med i undergrunnen. Og noen klarer det fortsatt. Men å prøve å være veldig ekstrem i en alder av 45 er kanskje ikke like kledelig som når du er 20. Mest av alt syns jeg det er fint at folk ser kvaliteten og seriøsiteten i black metal, og anerkjenner hvor mye talent og hardt arbeid som ligger bak.
Jannicke Wiese-Hansen stiller ut sammen med flere andre kunstnere på Tons of Art i forbindelse med Tons of Rock-festivalen som starter 23. juni.
Alle private bilder gjengitt med tillatelse av Jannicke Wiese-Hansen.
Share this:
Discover more from Styletalkmagazine
Subscribe to get the latest posts sent to your email.