«Wuthering Heights»: kostymedrama splitter fansen

Lørdag er det Valentindagen og klart for premiere på Emerald Fennells dristige filmatisering av «Wuthering Heights». Om ikke hjerteformede konfektesker og roser er nok til å få deg in the mood, kan kanskje 2 timer og 16 minutter med ballkjoler og BDSM-sex være innafor?

Filmen, med Margot Robbie (Catherine) og Jacob Elordi (Heathcliff) i hovedrollene, har fått en blandet mottakelse. På nettet er den blitt heftig diskutert lenge før noen har sett så mye som en filmsnutt. Og det er ikke den giftige kjærlighetshistorien mellom hovedpresonene, eller Fennells flørt med tabu-sex som sjokkerer. Det er Margot Robbies kjoler. Alder. Og hår.

Emily Brontës roman er ikke en kjærlighetsroman. Det er en vill bok, full av grusomme mennesker i følelsesmessig forfall, spøkelser og vold i nære relasjoner. Enhver filmatisering som forsøker å myke den opp til en romantisk kjærlighetshistorie, går glipp av poenget. Likevel er det en roman svært mange har et sterkt forhold til, også regissør Emerald Fennell. Hun har laget en stilisert, følelsesladet og kontroversiell film som først og fremst er hennes svært personlige tolkning. Derfor står tittelen på filmen også i anførselstegn: dette er ikke den definitive utgaven av Brontës klassiker.

Helt siden de første paparazzibildene av Margot Robbie lekket, har Brontë-fansen rast på nettet: Ingenting stemmer med boka. Her hadde man forventet en dyster, gotisk stil i en mørkere fargepalett og med tidsriktige snitt. Og valget av Margot Robbie og Jacob Elordi i hovedrollene «føles hvitvasket og feil». I romanen er Heathcliff vagt beskrevet som mørkhudet og mystisk, mest sannsynlig av omstreiferslekt, mens Catherine er beskrevet i detalj som 18 år gammel med mørke øyne og mørkebrunt hår. Jacob Elordi er riktignok hvit, men slipper unna den verste kritikken siden han har et mørkt og mystisk drag over seg. 35 år gamle Margot Robbie derimot, blir omtalt som en Brontë-Barbie: blåøyet og blond.

I podcasten Ruthie’s Table forklarer Emerald Fennell at målet med filmen var å fange den rå, destruktive lidenskapen og den feberhete følelsen hun selv fikk da hun leste boka første gang som fjortis, snarere enn å lage en trofast filmatisering. Det er et helt legitimt kunstnerisk grep. For å visualisere dramatikken falt valget på kostymedesigner Jacqueline Durran, som også har laget kostymer til Kirsten Stewart i «Spencer», Keira Knightley i «Anna Karenina» og Margot Robbie i «Barbie».

“Med overlappinger og gjenbruk laget vi mellom 45 og 50 kostymer bare til Cathy”, forteller Durran i et intervju med britiske Vogue i januar. Der nevner hun også Tudor-perioden, gamle Hollywood-filmer, og innslag av moderne elementer som sine viktigste inspirasjonskilder.

Under arbeidet med kostymene hadde hun moodboards fulle av bilder av vintageplagg fra Thierry Mugler og Alexander McQueen. Og, selv om Robbies kostymer ikke har mange gjenkjennelige referanser til disse designerne, har de i følge Durran, hatt stor innflytelse på kostymedesignet i «Wuthering Heights» – spesielt garderoben til Catherine Earnshaw.

“Våre referanser spente fra elisabetansk (1558-1603) til georgiansk (1714-1830) og viktoriansk (1837-1901) stil, og fra malerier og historiske kjoler til moderne mote og tidstypiske kostymer slik de er fremstilt i Hollywood-filmer fra det 20. århundre, som kjolene til Vivien Leighs Scarlett O’Hara i “Gone With The Wind” (1939). Utfordringen var å destillere dette til et uttrykk som fortalte historien Emerald ønsket å fortelle”, sier Durran til Vogue.

Kort oppsummert ser Catherines antrekk ut som en salig blanding av rød løper-kjoler og Oktoberfest-kostymer, kombinert med prangende smykker fra Chanel – visstnok ekte greier – og en rød kjole som ser ut som den er laget av latex. Sistnevnte er, ifølge Durran, ment å få Catherine til å «skinne» som en del av hennes komplekse personlighet.

Jacob Elordis Heathcliff er derimot mer historisk korrekt antrukket, ifølge Jacqueline Durran:

“Heathcliff har alltid vært en slags helt fra den georgianske epoken, og vi syntes det passet veldig godt for Jacob. Så for ham valgte vi en stil som minner om århundreskiftet på 1800-tallet. Han går i mørke farger – han er åpenbart veldig grublende. Han har de klassiske, romantiske heltenes hvite skjorter og en lang svart frakk. Det er et heroisk, byronsk utseende som har blitt etablert over tid i film og teater” sier hun.

Og ja, Elordi ser virkelig ut som en romance hero fra omslaget på en kioskroman der han rir avgårde i solnedgang med vind i håret og åpent skjortebryst. Han er mørk og uflidd, med gulltann, temperament fra helvete og en bad boy-swag som Fifty Shades-Christian bare kan drømme om. Sett med dagens briller er han også en påminnelse om at fantasi og virkelighet aldri bør forveksles, at bad boys er best på film, og om romanens styggeste sannhet: at lyst og begjær ikke lar seg temme, selv når det går på livet løs.