Klubbfolket som skapte motehistorie

En gang i tiden, lenge før Tik Tok og Instagram måtte du ut på byen for å se og bli sett. Klubbkulturen som utviklet seg på åtti- og nittitallet skulle derfor komme til å få en enorm innflytese på moten og populærkulturen.

– Dette var utelivets gullalder, og den ble skapt av en gjeng kreative gründere – og selvfølgelig alle menneskene som frekventerte stedene, sier Olle Thorvik, tidligere nattklubbeier og forfatter av boka «Nattverden» og romanen “Nocturne 96” med handling fra Oslos uteliv på åttitallet.

Få kjenner utelivet som Olle Thorvik. Han var en av Oslos store utelivskonger gjennom de to tiårene med jappetid og senere housekultur, og i “Nattverden” forteller han hvordan Oslo også myldret av utesteder som ble betydelige trendsettere.

Han er ikke det minste overrasket over at det skrives bøker, lages utstillinger og filmer om enkelte klubbers innflytelse på mote og kulturliv. Antrekkene og stylingen på klubbene var selvgjort, høyst original og langt mer avant garde enn den åttitallsmoten som trekkes frem hver gang tiåret resirkuleres. Dette var lenge før såkalt gatemote ble ansett som en seriøs del av moten, men mer et paralellt stilunivers, som designer Stephen Jones sier i dokumentaren «Club to Catwalk»: «Det siste vi ville var å være «trendy», det ville vært selve dødskysset. Vi pyntet oss for hverandre».

I disse dager viser London design Museum utstillingen «Blitz: The Club That Shaped the 80s» som handler om klubben som lå i en sidegate ved Covent Garden, og som fikk enorm innflytelse på populærkulturen. Steve Strange stod i døra og silte hvem som fikk komme inn, og alle kledde seg opp. Fant sin tribe.

Olle Thorvik nikker gjenkjennende, det samme skjedde på de hotteste klubbene i Oslo.

 – Det var på klubbene du hørte den nye musikken, så de nye antrekkene og kunne spørre folk hvor de hadde kjøpt ting. Du måtte ut og treffe folk, være sosial, og det skapte interesse og spennende nye trender, sier Olle Thorvik. Selv startet han sin karriere i «klubbland» etter å ha bodd og jobbet som fotomodell i Paris på begynnelsen av åttitallet. Før det hadde han jobbet litt som dørvakt hjemme i Oslo, og drømt om å jobbe på nattklubb. I Paris oppsøkte han klubber, barer og caféer, og sugde til seg inntrykk.

På den legendariske nattklubben Bains Douches kunne han for eksempel støte på folk som Natassja Kinski og Karl Lagerfeld, og ikke minst den sagnomsuste klubbeieren Hubert Boukobza. Han skjønte hvor avgjørende det var å ha «de riktige» gjestene dersom en klubb skulle lykkes. Det endte med at han la modellkarrieren på hylla og reiste hjem, med hodet fullt av ideer om å skape noe kult og kontinentalt i Oslo.

– Oslo på syttitallet var ganske nitrist. Det var noen kaffebarer som serverte sur traktekaffe. Og det fantes ikke en bar med vinduer mot gata, der du kunne se alkoholholdige varer eller folk som hygget seg. Alt føltes stengt og grått i forhold til stedene vi opplevde ute i verden, sier han. Men revolusjonen kom – og Café Sjakk Matt var først. Kaffe- og vinbaren i Vika ble startet av redersønnen Per Kloster. Det hang Pushwagner-kunst på veggene, og gjestene kunne slenge innom for å lese aviser og magasiner eller spille sjakk og backgammon. Likevel mener Thorvik at en annen klubb ble viktigere for moten og klubbkulturen i Oslo.

– Der syns jeg at Kari Jaquessons Radio Nova var i en særstilling. Mens Sjakk Matt-stilen var veldig vestkant, var stilen på Radio Nova mye mer utagerende, forteller han. Radio Nova lå ved Solli plass, i annen etasje over restauranten til Karis far Ben Joseph. De hadde et blandet klientell, og klesstilen her var helt annerledes enn det sukkersøte klijsébildet som gjerne resirkuleres hver gang åttitallet minnes. Det gjorde Radio Nova til en trendsetter.

– Dette var muligens det første mixed-stedet i Oslo der skeive og streite kunne feste sammen, selv om det egentlig hadde begynt på klubben Safari ved Sjølyst tidligere. Flere av datidens moteskapere, som Kjell Thorheim og William, som tidligere vanket på Safari, kom til Radio Nova. I tillegg kom stylister, modeller og frisører, samt folk fra vestkanten og en kontingent av hippe afrikanere. Så Radio Nova var stedet for alle som virkelig ønsket å kle seg opp, se og bli sett, sier Olle Thorvik.

– I tillegg var de flinke med musikken. De spilte tidlig hiphop, med Grandmaster Flash, og folk våget å kaste seg ut på dansegulvet og være stjerner i nattelivet.

Flere klubber skulle komme til å sette sitt preg på Oslo: Studio 26, Fun Pub, Noble Dancer og Stravinsky, som Thorvik startet selv sammen med medgründerne Hocken Aamodt og Arild Røstad.

– På Fun Pub var det typisk åttitallsmote: pusegensere stappet ned i jeans som var trukket godt opp i livet og strammet inn med smale lakkskinnbelter. Safariboots. Alle gutta hadde stort hår og så ut som Joey Tempest i Europe. Jeg tror jammen Pat Sharp fra Sky Channel – datidens hippeste musikkprogram på kabel-TV – traff kona si der. Gjestene på Noble Dancer og Stravinsky kom fra den konforme vestkanten, der det gikk mer i Ralph Lauren og Jean Paul, minnes han.

Fashion var «the drug of choice» på åttitallet. Det harde dopet kom senere. Det gjorde også AIDS. På nittitallet hardnet utelivsmiljøet til, med mer kriminalitet. Olle Thorvik drev da blant annet Kristiania Club, en av Oslos største houseklubber der klientellet var så blandet at det kunne minne om en klubb hvor som helst i verden. Og han startet Friday Society sammen med Jojo Champfleur – stylisten som i dag driver champagnesalongen Chat d’Or på Frogner.

– På åttitallet hadde vi relativt få subkulturer, mens de dukket opp i fleng på nittitallet. Vi fikk også en mer åpenlys homsekultur som kanskje påvirket moten mer enn noe annet, sier Thorvik. Selv hentet han inspirasjon fra klubber i utlandet: Barcelona, Ibiza, Paris og New York. I boka skriver han: «Paris var som en fluffy rosa puddel. New York var som en svart rottweiler av et nattelivsbeist».

– Jeg oppfattet Paris som ganske ufarlig, med fluffy homser og masse modeller som hang ute på byen. I New York fikk jeg sjokk, sier Thorvik, som blant annet besøkte den legendariske klubben Limeligt, som ble holdt til i en kirke på Manhattan. «Club Kids var den siste subkulturen fra den analoge tidsalderen» skriver Walt Cassidy i «New York: Club Kids», en bok som beskriver estetikken tydelig: antimote, som avviste mainstream-trender til fordel for en mer individualistisk og selvgjort stil – androgyn, dekonstruert, avantgardistisk og bevisst sjokkerende. «Det handlet om å rive ting fra hverandre og sette dem sammen igjen, og la alle arrene komme til syne, et metafor for 90-tallet: moten, musikken, stilen, til og med narkotikabruken», sier Cassidy til nettmagasinet AnOtherMag.

På Limelight vanket folk fra musikk-, mote- og kunstbransjen, og det var mye dop i omløp.

– Det var en beinhard kultur som føltes farlig, ubehagelig, som om noe råttent lå rett under overflaten, mye på grunn av den helt åpenlyse kokainbruken. Det gjør noe med folk, med hele miljøet. Jeg skjønte fort at dette var noe jeg ikke burde pirke for mye i, sier Olle Thorvik. Nittitallet var også homotiåret, da skeive kunne leve ut sin legning fritt i flere vestlige storbyer.

«Vi var de første i vår generasjon som ikke ønsket å være streite» sier Boy George i dokumentarfilmen “Blitzed” som du kan se på Netflix.

“I never buy expensive clothes, he said…It just doesn’t look good on me…I hate people who can afford to shop in expensive shops.”

Sitatet er hentet fra en jakke designet av Kjell Nordström. Good looks handlet ikke om å shoppe svindyre designermerker, det som ga kredibilitet var kreativ kapital. Her hjemme satt Nordström klubbmoten på kartet under kunstnernavnet Baron von Bulldog. Nordström hadde bodd i Paris, hengt på Bains Douches og jobbet som stylist for blant annet Jean Paul Gaultier. Hjemme i Oslo gjorde han og hans venner og modeller, de fleste fra det skeive miljøet, nattelivet om til en scene, med fantastiske outfits, under klubbkonseptene Doris Love Club og Strictly Kinky.

Olle Thorvik gir den skeive kulturen stor honnør for å ha satt så tydelig preg på motebildet i dette tiåret.

– På 80-tallet hadde homsene kunnet begynne å leve ut sin legning, og på nittitallet «eide» de klubbscenen i Oslo, med steder som Doris Love Club og Strictly Kinky. De skal ha mye av æren for motebildet som utviklet seg, med outrerte klubbantrekk i neonfarger og fuskepels, sier Olle Thorvik.

Ungdomsgenerasjonen fra nittitallet var den siste som levde analogt, de som måtte ut og treffes for å oppdage nye trender. I dag sitter folk mer hjemme og bruker sosiale medier som Instagram og TikTok for å se og bli sett, og for å oppdage nyheter.

– Ja, jeg tror aldri vi vil oppleve åtti- og nittitallets klubbliv og sosiale scene igjen, sier Olle Thorvik.
– Den tiden er nok dessverre over.

Alle historiske bilder fra Olle Thorviks bok “Nattverden” er brukt med tillatelse fra forfatteren.