Hold på naglebeltene – Cocktail Slippers krasjer Tons of Rock

Cocktail Slippers er glitrende og kompromissløst trash-glam-kule – som John Waters’ stedøtre på høye hæler. Vi snakker ikke pusetøfler, men en gjeng kvinnesterke musikere med null respekt for rockens mest skjeggete gutteklubb. Lørdag inntar de scenen på Tons of Rock på Ekebergsletta og lover å spille som om den skylder dem penger.

– Det blir kort og intenst. Power all the way, lover vokalist Silje Hope, og forteller at de har bygget et tett sett med låter som alle er fornøyde med.
– Det er vanskelig å velge bort, siden vi har så mye å velge i, egentlig er det vel et luksusproblem, sier gitarist Stine Bendiksen.
– Men vi har en helt ny låt som vi alle liker veldig godt, så vi kommer til å åpne med den, sier Silje Hope.

Konserten varer en halvtime. Det blir ikke tid til ekstranumre. Men Slippersene lover et tett rockesett uten pustepauser – og det er bare å holde på naglebeltene, for de har tenkt å lage akkurat den typen kaos og trøkk du ikke visste at du trengte midt i en festival dominert av skjegg og riff.

Spol tilbake en uke. Styletalk Magazine treffer damene på øving uka før Tons-konserten.

– Nå er dere kjempe erfarne, men er dere noen gang nervøse før konsert?
– Åh, alltid! stemmer de i kor.
– Har dere noen rare ritualer dere gjør i forkant?
– Ja, alle har sine greier, sier Stine Bendiksen.
– Jeg blir intens og prater mye, sier bassist Astrid Waller.
– Noen av oss elsker å power-pose før vi skal på, vi går rundt, sparker litt, og girer oss opp med sånn: «Dette blir SÅÅÅ bra! Dette kan vi!» sier Silje Hope.
– Mens jeg bare går rundt og orker ikke høre på.
– Og etter en fet gig, hvordan er dere da?
– Svette! ler de i kor.
– Har det vært en bra konsert, vil man bare tilbake og spille mer, sier gitarist Sara Andersson.

Av originalmedlemmene fra 2001 er det i dag kun to igjen: Astrid «Sugar» Waller på bass og Stine «Rocket Queen» Bendiksen på gitar. I tillegg består dagens utgave av bandet av Sara «Vega» Andersson på gitar, Maria «Smassh» Storaas på trommer og Silje «Hope» Hope på vokal.

– Forandringer er uunngåelige. På ett eller annet tidspunkt kommer livet og tar en. Folk får unger, flytter på landet, i det hele tatt, sier Stine og trekker på skuldrene.
– Jeg tror nok alle band, også gutteband, har det sånn, sier Astrid Waller.

Ideen til bandnavnet fant de i et gammelt pinup-blad.
– Hva er egentlig en cocktail slipper?
– Husker du Alexis i såpeserien «Dynastiet» som gikk på TV på åttitallet? Når hun gjorde entré iført satengmorgenkåpe og høyhælte mules med strutsefjær på? DET er cocktail slippers! sier Stine Bendiksen.
– Jeg tror de faktisk ble kalt for cocktail slippers opprinnelig, sier Astrid Waller.
– Vi fant dem omtalt i et ukeblad fra femtitallet. Vi måtte ha et bandnavn, og endte opp med å bla gjennom gamle blader for inspirasjon. Ingen fikk gå hjem før navnet var bestemt, sier hun.
– Jeg husker du låste døra, ler Stine Bendiksen.
– Vi fikk ikke gå før vi hadde funnet noe brukbart. Det var tortur!

Når jenter spiller i band, blir de ofte omtalt som «jenteband». Cocktail Slippers har selvtillit nok til å ta det med fatning.
– Det blir mindre og mindre av det, sier Astrid Waller.
– Vi kjente nok mer på det da vi var yngre. For 15 år siden var det mye snakk om «jenterock», og jeg husker jeg spurte en fyr hva det var. Han svarte at det var rock som var litt skranglete, ler Silje Hope.
– Men jeg syns ikke vi hører så mye sånt lenger.

I år har Tons of Rock booket flere band med ren kvinnebesetning, som Cocktail Slippers og Drakånis. Maria Storaas er faktisk lærer for et par av de unge medlemmene i Drakånis.
– De er kjempesøte og beintøffe, og jeg regner med at de kommer til å klare seg bra på Tons of Rock, smiler Maria Storaas.

– Opplever dere at dere blir bedømt annerledes fordi dere er kvinner?
– Ja, men for oss så tror jeg det handler mer om stylingen enn kjønn. Det har vært en slags misforståelse at vi spiller garasjerock som ikke er kul nok, og derfor må pynte oss litt ekstra, sier Astrid Waller.
– Kompensere med paljetter?
– Nettopp. Eller at folk sier: «Nå spiller dere jo bra nok, nå trenger dere ikke all den stylingen lenger», som om vi startet band bare fordi vi liker å kle oss ut. De skjønner ikke at det er et bevisst kunstnerisk valg, en viktig del av bandets uttrykk, sier hun.

Imaget til Cocktail Slippers har alltid vært gnistrende og fargesterkt – enten de poserer i trash-glam-trikoter, trange paljettbesatte bodysuits eller minikjoler og gogo-boots, litt sånn Barbarella møter glamrock og amerikanske fribrytere, såkalte wrestlers.

– Hvor viktig er stylingen for dere?
– Vi har alltid likt å innta scenen som noe felles, noe utenfor det hverdagslige. Da er du ikke lenger bare mamma’n til noen, eller hun som må huske å skrive ferdig en rapport for jobben. Isteden er det rock, gøy og fest! sier Silje Hope.
– Det imaget er viktig for oss.

Tidligere har de jobbet med stylist Cårejånni Enderud, som har mottatt Hedda-prisen for sitt arbeid med kostymedesign.

– Han er flink og nydelig, fantastisk dyktig og veldig søt. Og catchet hva vi var ute etter med en gang, litt sånn blanding av David Bowie og wrestling. Han har skjønt greia vår, og gjorde antrekkene til en blanding av wrestling enn superhelter – dere må komme ut på scenen som en trupp! pleier han å si, sier Silje Hope.

Bandet har siden 2008 vært signert av Steven Van Zandt – Little Steven – og med turneer på kryss og tvers av hele USA vet Cocktail Slippers godt hvordan de skal sparke liv i et festivalslitent publikum. I 2004 ble de booket til Van Zandts festival på Randalls Island i New York, der de delte scene med The Strokes, Radiohead, The Chesterfield Kings, Iggy & The Stooges og restene av det som en gang var New York Dolls. Senere har Van Zandt produsert flere av platene deres på sitt selskap Wicked Cool Records, og skrevet et par sanger til dem.

Når de møter Styletalk har de nettopp kommet hjem fra Van Zandts fire dager lange Underground Garage-cruise, som seilte fra Miami til Nassau. Arrangementet er inspirert av piratradioenes tid, og er garantert ett av verdens kuleste båtturer for folk med sans for garasjerock.
– Det var bare helt utrolig kult. Vi har aldri spilt på cruise før, så det i seg selv var spesielt. Vi møtte så mange fantastiske folk, og fikk oppleve flere dritbra konserter med artister vi har stor beundring for, sier Astrid Waller.
– Spesielt deilig var det at det ikke var wifi-dekning, så folk satt ikke og sjekket telefonene sine hele tiden. Det var bare å leve i nuet, oppleve og nyte, sier Sara Andersson.

– Hvor viktig har samarbeidet med Little Steven vært?
– Musikalsk har han kanskje ikke vært så viktig. Han kom inn på den tredje plata vår og produserte, og han har laget noen låter for oss. Ellers lager vi det meste selv. Men han har vært en døråpner i USA, en god samarbeidspartner og støttespiller – og kanskje vår største fan, sier Stine Bendiksen.
– At han har engasjert seg så mye og gidder å bruke så mye av fritiden sin på oss er kult i seg selv. Men vi liker å minne folk på at vi er Cocktail Slippers, ikke Little Steven’s Cocktail Slippers. Når det gjelder jobben her hjemme i Norge, har vi gjort veldig mye selv, sier Astrid Waller.

Etter mange år med turnering i USA har de bygget opp en lojal fanbase over Atlanteren. Likevel er det lett å glemme hvor store kulturforskjellene er mellom amerikansk og europeisk publikum. Tidligere i år ble en av sangene deres, «City of Fire», plutselig ansett som politisk.
– Vi skulle gi ut en singel i USA og foreslo nettopp «City of Fire». Dette var rett etter opptøyene i Los Angeles, og du vil ikke tro det omslaget vi hadde foreslått – et bilde der vi alle har blåveiser, som om vi er blitt banket opp. Steven Van Zandt bare brøt inn med: «Nope. Can’t do!» ler Silje Hope.
– Vi skjønte jo at det kunne blitt oppfattet feil.
– Vi hadde bare ikke tenkt over det. Vi er ikke et politisk band. Men resultatet ble at vi valgte en annen låt, sier Astrid Waller.

Etter Tons of Rock venter flere konserter i Norge før de vender tilbake til USA i september og oktober. Deretter kommer det en ny plate.

– Dere jobber alle ved siden av musikken. Er det krevende å ha en så aktiv bandvirksomhet i tillegg?
– Joda, det kan du si. Men ingen av oss strikker, så det går helt fint, ler Stine Bendiksen.

Les også: Astrid Waller elsker rød leppestift