Met -gallaen: årets mest politiske motebegivenhet

Den har blitt kalt årets mest glamorøse kveld i moteverdenen, nemlig gallaåpningen av den årlige utstillingen til Metropolitan Museum of Art. Gallaen, som hvert år arrangeres den første mandagen i mai, samler superstjerner, stilikoner og kultpersonligheter til en glitrende innsamlingsfest for museets Costume Institute. Årets tema er «Black Style», og handler om hvordan afroamerikanere har påvirket verden gjennom stil og mote. Medieoppmerksomheten rundt det glamorøse sirkuset er enormt, dette er julekvelden, 17.mai og nyttårsaften for alle som er interesserte i mote og kjendiser, og årets tematikk har perfekt timing.

For, mens bøker som nevner slavehistorien, borgerrettsbevegelsen og alt som omhandler etnisk og kjønnsbasert mangfold i disse dager fjernes fra hyllene i skoler og biblioteker rundt om i USA, vil den stjernespekkede kvelden og selve utstillingen rette verdens oppmerksomhet mot motstandskraften og kreativiteten til den afro-amerikanske kulturen. Og forhåpentligvis vil den sørge for at uansett hvor mange bøker du brenner, vil verden huske hvordan afroamerikanere har kjempet viktiger kamper gjennom historien. Og at måten de kler seg på har vært viktig.

«Superfine: Tailoring Black Style», er basert på Monica L. Millers bok fra 2009, «Slaves to Fashion: Black Dandyism and the Styling of Black Diasporic Identity». Miller fungerer også som gjestekurator for utstillingen, sammen med instituttets hovedkurator Andrew Bolton.

De har tatt mål av seg til å vise utviklingen fra da afrikanere ble solgt som slaver, og noen av de mest «heldige» ble fremstilt som luksusobjekter i utdaterte barokkantrekk på de rikeste plantasjene, og fram til 30-tallets zoot suit-generasjon, borgerrettighetsforkjemperne på 60- og 70-tallet. Og selvsagt påvirkningen fra selvstilige individer i som har blitt globale trendsettere.

«Mote og klær har blitt brukt som et redskap i kampen om makt og estetikk av svarte mennesker helt siden slavetiden og frem til i dag. Dandyismen har ofte blitt brukt for å manipulere forholdet mellom klær, identitet og makt» sier Monica L. Miller. Da kulturen blomstret opp i London og Paris på slutten av 1700-tallet handlet det om en affektert væremåte, og Baudelaire betraktet dandyen som en rebell som utfordret samfunnets normer. Med sitt fokus på svart dandyisme og hvordan svarte menn historisk har brukt mote som strategi for synlighet, selvhevdelse og motstand, går utstillingen rett inn i vår tids debatter om rase, identitet og kroppslig frihet.

«Black Dandy» – en estetisk bevisst, skarpt kledd svart mann som gjennom stil utfordrer stereotypier om svarthet som farlig, utemmet eller uopplyst. Fra Harlem-renessansens elegante visjoner, til dagens stilikon Dapper Dan, viser «Superfine» hvordan svarte menn har brukt mote til å forhandle om makt, status og representasjon.

I 2025, hvor diskusjonene om kulturell appropriasjon, diskriminering av naturlig hår, og marginalisering i moteindustrien fortsatt pågår, fungerer utstillingen som en visuell protest. Den kobler seg til lovverk som The CROWN Act i USA, som forbyr diskriminering basert på hårtekstur og frisyrer – og den utvider forståelsen av hvordan svart estetikk er nært knyttet til rettighetskamp. I denne konteksten er «Superfine» ikke bare en hyllest til kreativitet, den er også et korrektiv til historiske utelatelser. Den sier: «svarte menn har alltid vært arkitekter av stil og identitet, også under marginalisering. Å kle seg «superfint» har vært et verktøy for å insistere på synlighet, verdighet og kontroll over egen fremstilling.» Utstillingen minner oss på at klær aldri er nøytrale. De er alltid innskrevet i maktens språk.

Utstillingen inneholder plagg, malerier, fotografier og gjenstander eid av dandyer og kunstnere som Torkwase Dyson, Tanda Francis, André Grenard Matswa og Tyler Mitchell – samt både ukjente og nålevende trendsettere og dandyer som har utfordret forestillinger om etnisitet, og også om kjønn. Diskodronningen Sylvesters paljettjakke er et perfekt eksempel. Den ble designet av Pat Campano, som også kledde opp The Supremes, men kunne like gjerne blitt brukt av ikoner som Little Richard, Prince – eller dagens Billy Porter.

I en verden der afroamerikanske designere og stylister som Pharell Williams og avdøde Virgil Abloh har fått sette sitt preg på og lede europeiske motehus,  er det vanskelig å forestille seg en motebransje uten deres inflytelse. Deres signatur med å blande couture, popkunst og street style appellerer til alle som liker å se på mote og stil som nyskapende og opprørsk, samtidig som toppjsfene i konservative, europeiske motehus holder pusten og teller penger. Kanskje er pioneren Dapper Dan det beste eksempelet. Harlem-designeren ble kjent for sine tidlige «knockoffs» – plagg der han hadde rappet logoene til luksusvaremerker som Louis Vuitton og Fendi og trykket dem friskt og freidig på sin egen design, for å bringe luksusvibbene til Harlem. Det er så punk at han fortjener ikonstatus selv om Fendi, som saksøkte han og vant, nok fortsatt er uenig. Men, hvor ofte har ikke luksusgigantene rappet ideer fra gata uten å kreditere kildene? Det er ikke fritt for at en jubler i sitt motehjerte når en hører om Dans egen motereise og hvorfor han startet med piratkopier, som i denne videoen laget av VOGUE Magazine:
“I felt it was a Robin Hood-thing. Coz I was robbin’ and bringing it to the hood”.

Om du ikke kan besøke museet, men gjerne vil vite mer, anbefales Monica Millers bok «Superfine: Tailoring Black Style». Den trekker linjen gjennom tre århundrer med svart kultur: fra dagens hiphop-estetikk og populære gatetrender, gjennom Harlem-renessansen og borgerrettsbevegelsen – der klær ble brukt som symbol på kreativitet og politisk handlekraft – til dens overraskende opprinnelse som påtvunget uniform for tjenere og slaver. Den burde få alle som betrakter mote og klær som noe overfladisk til å tenke om igjen.