Det er et stjernespekket lag som stiller i Ridley Scotts store motedrama denne høsten: «House of Gucci» som har premiere i slutten av november. Vi snakker Lady Gaga, Adam Driver, Jared Leto, Jeremy Irons og Al Pacino i bærende roller i filmen som er basert på journalist Sara Gay Fordens fantastiske bok “The House of Gucci. A sensational Story of Murder, Madness, Glamour, and Greed” som kom ut I 2000.
Guccifamilien er i følge internasjonal presse ikke spesielt happy med filmen, og mener Ridley Scott har omgjort en stolt familiehistorie til en glorete og spekulativ såpeopera. Familien skal også ha vært kritiske til castingen av spesielt Al Pacino, som de mener er for gammel og tjukk til å gestalte Aldo Gucci – som skal ha vært en høy og elegant herremann. For alle som synes det er vanskelig å smøre seg med tålmodighet er Sara Gay Fordens bok absolutt å anbefale i ventetiden, den er også mye dypere og mer utfyllende enn filmen, og fokuserer mest på det stormfulle forholdet mellom Maurizio Gucci og Patrizia Reggiani, som endte dramatisk med drapet på Maurizio i Milano i 1995.
Sara Gay Forden som har bodd i Milano og dekket italiensk motebransje siden åttitallet har skrevet historien til det italienske motehuset helt fra starten, da Guccio Gucci åpnet sin første butikk med produksjon av lærvesker i Firenze i 1921. Før det hadde han jobbet i hotellbransjen, først i London og så Paris. På Savoy der superstjerner som Sarah Bernhardt, Lillie Langtry og Sir Henry Irving frekventerte så han hvordan den europeiske fiffen likte å pakke når de la ut på reise, i flotte hatteesker, kofferter og reisevesker i skinn og lær. Da han vendte tilbake til hjemlandet satt han igang å produsere reiseffekter og åpnet etter hvert egen produksjon av reiseeffekter. Senere kom også sønnene inn i bedriften, og spesielt Aldo Gucci (spilt i filmen av Al Pacino) bidro til å ekspandere det som hadde vært en liten eksklusiv butikk i Italia til å bli et internasjonalt luksushus med butikker i USA og senere også Japan. Det amerikanske markedet skulle bli spesielt viktig for Gucci. Etter annen verdenskrig var spesielt fransk og italiensk mote blitt superpop i USA, og for Gucci ble det en gullgruve – med håndsydde italienske sko – Gucci loafers – som symbolet på den ypperste europeiske luksus.
Det var Rodolfos sønn Maurizio Gucci som satt som president i motehuset etter at Rodolfo døde i 1983. Han hadde forsøkt å skvise ut sin onkel men hadde laber suksess som president, og endte med å selge ut familiebedriften til Invest corp, et selskap i Bahrain i 1988. Fem år senere ble han skutt på vei til jobb i Milano – fire skudd derav ett i tinningen, som drepte han momentant. Ekskona Patrizia Reggiani ble dømt for å ha bestilt drapet. Paret hadde skilt lag i 1985, en skilsmisse etterfulgt av en bitter strid om penger og foreldreretten til parets to døtre Alessandra og Allegra. Guccifamilien hadde advart Maurizio fra starten mot å gifte seg med Patrizia som ble regnet som en vulgær lykkejeger. Et rykte hun selv var med å befeste i væremåte og uttalelser. En gang sa hun blant annet i et intervju:
«Jeg vil mye heller gråte i en Rolls Royce enn å være lykkelig på sykkel.»
Den dagen dommen falt og Patrizia ble dømt til livsvarig fengsel vartet Gucci-butikken i Milano med en noe uvanlig accessoir i vinduet: ett par håndjern i sølv. Etter at bedriften hadde fått nye eiere var den unge, fremadstormende designeren Tom Ford blitt hyret inn for å designe en ready-to-wear-kolleksjon, og i presidentsolen satt guccifamiliens tidligere advokat Domenico De Sole. Men, merkevaren var falmet. Gucci ble assosiert med overproduksjon av billige lisensprodukter, og hadde ikke lenger samme status som i glansdagene på femti- og sekstitallet. Nå begynte prosessen med å relansere Gucci som et moderne luksusmotehus, og det de trengte mest av alt var en ny, visjonær kreativ leder. Først drømte de om å ansette Gianfranco Ferré, men franskmannen ble i overkant dyr. Valget falt isteden på amerikanske Tom Ford, som var kjent for å ha hårete ambisjoner og drømte om å skape et livstilsmerke ala Ralph Lauren. All den tid han hadde jobbet hos Gucci hadde han satt seg grundig inn i motehusets tradisjonsrike historie. Nå fikk han sjansen til å prøve seg som kreativ leder, og sammen med Domenico de Sole strømlinjeformet de Gucci til det motehuset vi kjenner til i dag.
Sara Gay Fordens bok er spennende lesing, men om det ikke skulle være nok guccihistorie kan eventuelt «In The Name of Gucci» skrevet av Patricia Gucci være noe å supplere med. Patricia var lenge Paolo Guccis hemmelige kjærlighetsbarn som han fikk med sin elskerinne mens han fremdeles var gift med en annen. Om det pirrer nysgjerrigheten kan du se et intervju Wall Street Journal gjorde med Patricia Gucci i 2016 her:
